Utbygging og dispensasjoner

Folk vokser og flytter vekk. Selv om Jon Benjamin Tallerås’ oppvekst var nomadisk av natur, har han i senere tid slått seg ned på Nesodden hvor han tilbrakte sine ungdomsår. Om han i Oslo besteg de urbane mellomrom, har han i Follo gått helhjertet inn for å utforske halvøyas mellomrom, med selvforsyning, skogvokting, energimagasinering og jakt som bestanddeler. Med familien har han bygget seg et hjem som kunne gjort seg som et bynært mykt innslag på Der ingen skulle tru. Å plassere seg selv på skuddhold til eikeskogen ved Røer og naturreservatet på Sørby, har ført til nye motiver fra nærområdet. Fotografier av flora og en skogstopografi langt, langt vekke fra Unica-bygget på Ensjø. Samtidig er det ikke til å unngå å tenke at Tallerås med viten og vilje har satt begge hender i skrustikken og røsker til med tenna. For ved å flytte til Nesodden har han kjøpt seg gullbillett til å bevitne utbygging, naturødeleggelse og dispensasjoner resten av sitt voksne liv. Som Tallerås bevitnet byens siste glipper bli til generiske bomaskiner, vil han i Follo få muligheten til å oppleve en encore av den kapitalistiske logistikkens mauling av natur. For i en kommune blottet for hjørnesteinsbedrifter så er eneste måte å skaffe penger i kassa å regulere natur til bolig og næring. Og om man kikker nærmere på de tilsynelatende fredelige naturmotivene til Tallerås, så kan man ense en skurring i skogsmaskineriet. Gå tett på og du vil se at bildene sprekker opp og uforklarlige glitcher gir seg til kjenne. Det er som konsumets entropi harver over naturen eller at naturen nekter å la seg avbilde passivt til skue. Men i stedet for å se på verkene som kunstnerens navlebeskuende økosorg, er det heller et håndfast resultat av akutt angst når man innser at det er på tide å gjøre motstand. For å parafrasere en gammel død kæl: Det finnes selvfølgelig sykdommer, der man injiserer feber for å drive sykdommen ut. Det finnes danser der man agerer demonisk og danser med demonenes masker, for å drive demonens vesen ut. Det er omtrent den eneste unnskyldning du har for å spre krise, i istedenfor å spre handling. Og det er også den eneste unnskyldningen jeg, forfatteren, har hatt for å skrive denne teksten.

Det sies at man flytter til Nesodden 
fordi Oslo er så utbygget
alle byens hulrom 
og grønne lunger
er tettet igjen
på Nesodden 
er det gamle eikeskoger 
og robuste tomtestørrelser
nærhet til vannet
uansett hvor du bosetter deg
men å flytte til halvøya
er som å frivillig flytte til
25 år med kontinuerlig byggeplass
som nærmeste nabo
I løpet av den korte tiden
jeg har hatt 1450 som postnummer
har kommunen
bygget ned halve Bomansvik 
med en rekkehusghetto
sprengt ut Spro
for å lage pensjonistlandsby 
bygd tusen boliger på Fagerstrand
fortettet Tangentoppen med blokker
gitt tillatelse til å 
bygge ned Bergerskogen og Ommen 
regulert Ursvik 
til å bli blokkbydeler
på linje med Løren eller Hasle
reist omsorgsboliger
av billigste sort
på Hellvikskog
til et punkt hvor 
det ikke lenger føles riktig å si
jeg bor på Hellvikskog
for det er ikke noe skog igjen her
De få jordene på halvøya
er dedikert til hestemat
drikkevann finnes ikke
det lille vannet man har 
kommer i ledninger fra Bærum 
og fra mai til oktober 
er det vanningsforbud
for noen dager siden kræsjet 
Nesoddbåten i brygga
i et kosmisk sammentreff
sperret en utkjørt trailer 
veien i Bunnebakkene
på samme tidspunkt 
Det er ikke lenger tvil
hvis postapokalypsen kommer 
er Nesoddlandet uten mat 
uten rent vann
torsk og sei svømmer ei
i fjorden lenger
når alle flåttinfiserte
rådyr er fortært
må vi alle
begå felles harakiri 
i rundkjøringa på Skoklefall
skape en 
myk rosa offentlig utsmykning
til kommunen 
som aldri har
tatt seg råd til slikt

Dette er mitt hjem
det er her jeg bor
det er her jeg puster
mellom to fjorder
som dør sakte